Odd Eriksen vil ta fatt i dette på sin forelesning onsdag 23. februar: Hva er mobbing, hvordan kommer mobbingen til uttrykk, hvem mobbes og hvem er mobberen? Er det noe som kan gjøres for å få bukt med problemet? Han vil også legge fram ulike aktuelle kilder for utdypende studier.

Vel møtt på rom F1-058 kl. 09.15 til onsdag!

Khun Bunyuen mener det er viktig at de gis mulighet til å beholde og styrke sin identitet og utvikle en stolthet over å være Mla Bri. I dette arbeidet er det viktig at de får beholde sitte eget språk, samtidig som de lærer thaienes språk. Skolen må altås undervise både i Mla Bri og Thai. Mla Bri har, som de fleste liknende folk, kun et muntlig språk. Men nå har lingvister begynt å interessere seg og 3 ulike forskergrupper, har utviklet 3 ulike varianter på et skriftlig Mla Bri språk. Om disse blir enige, gjenstår å se.

For å bevare og utvikle identitet og språk, er det viktig at de har maksimal kontakt med hverandre, i følge Khun Bunyuen. Det er derfor en viss frustrasjon hos ham over at Ban Bunyuen, som i februar 2009 hadde ca. 150 innbyggere, imars plutselig mistet 60 av dem. Uten å melde fra dro de av gårde og slo seg ned i Ban Phu Fa hvor Thailands kronprinsesse nylig etablerte et prosjekt for Mla Bri folket. Det positive i denne situasjonen er at det viser at det begynner å oppstå en viss interesse for folket, men det er ikke sikkert at det er så bra at de splittes opp i mindre grupper.

Genetisk er det også et problem at de er så få. Risikoen for innavl er stor, men Khun Bunyuen mente at dette ikke var noe avgjørende problem ennå. Imidlertid er noen av beboerne i landsbyen svakelige, blir ofte syke og dør tidlig.

I motsetning til de fleste andre hill tribes har ikke Mla Bri folket håndverkstradisjoner og vakre klesdrakter som bidrar til deres identitetsbygging. Som jegere og samlere, brukte de ikke klær, i alle fall ikke mer enn nødvendig. Det var først når de kom ut av skogene og slo seg ned som jordarbeidere at de begynte å bruke klær. Disse klærne er ikke preget av generasjoner med håndverkstradisjon, men er enkle og billige bomullsklær.

Mens for eksempel Hmong-folket er kjent for sin sølvsmedtradisjon, har ikke Mla Bri folket vært kjent for noe tilsvarende. Derfor har Khun Bunyuen arbeidet for å utvikle et hammock-prosjekt blant landsbyens folk. De har lært å lage hengekøyer som er både solide, gode å sitte og ligge i og er pene å se på. De har dermed utviklet en ekspertise på et felt, som vekker oppmerksomhet hos handre, både Thai og Hmong. På de siste årene har de solgt 5000 eksemplarer, også via internett og over hele verden, og dette har bidratt til både til at folk får penger og beundring fra andre. Mesteparten av pengene blir brukt til skole og bedre helsestell, men de har også fått muligheter til å kjøpe ting til seg selv. De har altså lykkes med noe. Nå lærer de opp både Thai og Hmong, og fordi de er ekspertene, blir de også bedt om å sjekke om de andre utfører arbeidet skikkelig, før hengekøyene selges. Mla Bri folket har med andre ord, gjennom Hammock-prosjektet, tatt skrittet fra å være en lavstatusgruppe til å bli produsenter av noe som gir inntekter, og til å være lærere og inspektører for både Thai og Hmong. Forhåpentligvis vil dette virke positivt inn på deres selvbilde, men da jeg spurte Khun Bunyuen om de var klar over hvilken suksess de har hatt, svarer han: – Antakelig ikke.

Det var ikke lett å ta bilder i Ban Bunyuen. Selv om jeg fikk lov, virket det som det plaget dem, og jeg tok derfor færre bilder enn jeg ellers ville ha gjort.

På veien ned fra Ban Bunyuen, ca 1 km nedenfor, ligger en Hmonglandsby. Vi stoppet der for at jeg skulle ta bilder av skolen som Mla Bri barna går på. Da ble jeg nesten omringet av ivrige Hmong-barn som ville bli tatt bilder av og som uoppfordret begynte å leke så jeg fikk noe å fotografere. Dette i kontrast til erfaringen fra Ban Bunyuen. Jeg skal ikke tolke dette for mye, men det er klart at Mla Bri folket har en lang vei å gå før de etablerer en identitet og en selvfølelse som gir trygghet i utkanten av storsamfunnet.

PS. Jeg er kommet hjem nå og har surfet litt på nettet. Her finner jeg en interessant historie som jeg ikke kjente til tidligere: http://www.easylifehammocks.com/page/mlabri1 Khun Bunyuen fortalte meg aldri sitt amerikanske døpenavn, men det må være han som er Reverend Eugene Long og som beskrives i historien i linken over. Han fortalte meg imidlertid at det var en annen person som hadde engasjert seg og introdusert hengekøyeproduksjon for Mla Bri folket. Han er også beskrevet i historien over.

Traditional Mla Bri House

Men man kan tenke seg opplevelsen for de som søkte kontakt med Mla Bri folket, og som stadig ikke fant folk, bare forlatte husklynger med gulnet bananbladtak. Dermed oppstod antakelig også betegnelsen ghost i forbindelse med folkegruppen. I følge Khun Bunyuen liker Mla Bri folket selv ikke denne myten om å være ånder eller spøkelser: - Vi er levende mennesker.

Denne omflakkende jeger- og samlertilværelsen tok slutt for 80-100 år siden forteller Khun Bunyuen. Da begynte de med å arbeide på andres jord. De ble behandlet dårlig av jordeierne som utnyttet dem, og de levde i ytterste fattigdom. De hadde dårlig helse, de var underernærte og mottakelige for infeksjoner som de ikke greide å behandle. Nå er jakten mer et supplement til jordbruk og annen virksomhet. I Ban Bunyuen er det både strøm og renset vann.

Da jeg var i landsbyen, fikk jeg øye på et tradisjonelt Mla Bri hus i utkanten. Da jeg spurte hva det var, fikk jeg vite at dette var et lekehus som noen unger har lekt i. For øvrig består landsbyen av vanlige hus slik du ser i de fleste andre landsbyer i fjellene, men barnekulturen ivaretar altså tradisjonene…

Ban Bunyuen

 

I neste blogg vil jeg legge vekt på hvordan et slikt lite folkeslag som Mla Bri, som nesten ingen har vært interessert i, som har vært undertrykt, utnyttet og nærmest vært regnet som en pariakaste, skal kunne overleve i storsamfunnet.

Khun Bunyuen with his two grandchildren

Landsbyen heter Ban Bunyuen og det bor 85 Mla Bri folk der. En amerikansk forsker, Bunyuen Suksaneh, har bodd der i 30 år sammen med sin amerikanske kone, og deres barn og barnebarn som er født i Thailand. Landsbyen er faktisk oppkalt etter Khun Bunyuen (Khun = thailandsk hedersbetegnelse, brukes overfor folk som nyter repekt, f.eks. mester, lærer, en som gjør gode ting). Selv ville han ikke bruke sitt amerikanske døpenavn, han var thai og derfor hadde han nå et thailandsk navn. Vi hadde en god og interessant samtale over flere timer, og all den informasjonen jeg har nå, har jeg fra han. Det kan også nevnes at min sjåfør var henrykt over å treffe Khun Bunyuen. I følge ham var han ofte på TV og litt av en kjendis i Thailand og brukt som ekspert når det var snakk om hill tribe people, særlig Mla Bri. Jeg tror han også var involvert i den danske filmen som gikk på TV hjemme, og som fikk meg til å bli interessert i dette. I alle fall ble en del av filmen tatt opp i Ban Bunyuen.

Noe av det første jeg lurte på, var om det virkelig er slik at det bare er 2-300 Mla Bri folk igjen i verden. Det er visst faktisk riktig. Khun Bunyuen har registrert 4 kjente Mla Bri settlements: 1. Ban Bunyuen med 85 mennesker. 2. Ban Tha Wa med 30 mennesker. Begge disse i Phrae-provinsen. 3. Ban Huay Yuak med 120 mennesker og 4. Ban Phu Fa med 60 mennesker. De to siste ligger i Nan-provinsen. Til sammen er dette 295 personer. Bunyuen understreket at disse tallene er vanskelig å få skikkelig bekreftet, men at de nok er ganske presise og nær de faktiske. I følge hva jeg har funnet av info på nettet, skulle de fleste Mla Bri-folk bo i Laos. Dette mente Bunyuen ikke var riktig. En dansk antropolog mener at det er toppen 24 personer som bor der, kanskje ingen. Uansett: Ingen tvil om at Mla Bri-folket er en utsatt gruppe, og at både de selv og andre må bidra til at de skal kunne overleve som folk. Dette at de er såpass marginale, gjør at det selvsagt er utrolig viktig å utvikle gode overlevelsesstrategier og at om dette lykkes for the Mla Bri folket, kan det tilflyte viktig erfaringskunnskap for andre utsatte folkeslag i verden. Jeg skal komme mer inn på strategier som Khun Bunyuen er opptatt av og som skal bidra til dette.

Hva de egentlig heter, er også litt uklart. På thai heter de phaw tong luang. Ingen, selv om de er godt kjent i området og snakker godt engelsk, skjønner hva jeg mener når jeg sier Mla Bri. Mla Bri er i følge Bunyuen en mer teknisk beskrivelse som brukes av akademikere som forsker på dem og beskriver dem slik. Hvorfor de bruker dette navnet, og betydningen av det, vet jeg ikke. Men jeg har jo vendt meg til det, selv om jeg nå har lært at det skal skrives i to ord. Engelskspråklige bruker betegnelsen Yellow Leaf People. Det gjør også Bunyuen, så jeg er fristet til å gå over til dette selv. Dette navnet viser dessuten til den historien, myten (?), som går ut på at de flytter videre når bananbladtaket til hyttene deres gulner. Jeg skal komme tilbake til akkurat dette.

Besøket var utrolig interessant, og jeg fikk, takket være Khun Bunyuen, mye mer ut av oppholdet enn jeg hadde håpet. Imidlertid var det litt magert rent bildemessig. Fotografisk sett er gråvær å foretrekke, ikke det skarpe solskinnet som var den dagen, særlig ikke når sola står rett over hodene våre. Dessuten var det fridag på skolen, og alle, voksne og barn, med noen få unntak, var ute på rismarkene og jobbet. Men noen bilder ble det, og de legger jeg etter hvert ut på www.pbase.com/hpw

Jeg kommer tilbake med mer info om The Yellow Leaf People i dagene som kommer. Reiser tilbake til Chiang Mai i morgen, og da er det forhåpentlig god internettforbindelse igjen.

En dag eller to er ikke tid nok til å drive utforskende arbeid, men et inntrykk får jeg nok. Chung Padongsak, eller Sak, som skal kjøre meg, er fra området og godt kjent. Han snakker engelsk og kan gi meg en god del informasjon. F.eks. kan det være interessant å få vite om det virkelig bare er 2-300 igjen av denne folkegruppen. Jeg har også noen spørsmål om dagligliv og tradisjoner, om hvordan de har endret seg, og hvordan de er påvirket av storsamfunnet, som de fleste andre hill tribes er etter hvert. En viktig faktor til endring, er skolen. Der lærer de thaienes språk og skikker. Deres eget språk og tradisjonene går ofte i glemmeboka, fordi de ikke trenger det i storsamfunnet. Samtidig er skolen viktig for at de skal greie seg i storsamfunnet. Jeg vil spørre litt om hvordan de takler dette dilemma, som finnes hos minoriteter over hele verden, men kanskje tydeligere her enn de fleste andre steder.

I går besøkte jeg U-mong tempelet i utkanten av Chiang Mai. Det er et internasjonalt senter for budhisme og meditasjon og er bygd opp rundt noen store grotter. Det kan spores tilbake til 1200-tallet og stedet oser av tradisjon, ro og verdighet. Sorn var i sin ungdom monk her, og har et spesielt forhold til stedet.

Været i dag har vært lettskyet og sol. Når skyene trekker seg vekk, stiger straks temperaturen her som andre steder, og det har vært ganske hett ute. Det er faktisk lettere å rusle omkring i regnværet enn i solskinnet… Så idag har det ikke blitt mer enn en liten tur rett opp i gata til Starbuck’s hvor jeg spiste en skikkelig god og vestlig hamburger. Deilig! Etterpå dro jeg på 7-11 også rett over gata her, og kjøpte noen bokser Pepsi Max til ca 2,50 NOK boksen. Bra pris, det! Godt å ha litt når jeg skal sitte på rommet i kveld og forberede morgendagens utflukt.

Etter planen skal jeg reise til Phrae med buss fredag og bli der i helgen. En medarbeider til Sorn, Mr. Payongsak, eller Sak, skal så kjøre meg til en Mlabri landsby lenger opp i fjellene, hvor det er avtalt at jeg kan være. Dette er helt avklart nå. Det eneste som er usikkert er om veien opp til Mlabrilandsbyen er kjørbar i dette regnværet som har vært den siste tida. Selv 4-hjulstrekkere har problemer i regntida. Jordsmonnet som veiene er bygd på, blir glatt som grønnsåpe når det regner, rød grønnsåpe, og det er til og med vanskelig å stå på beina om det skrår litt. Den sleipe jordmassen fester seg som rødt kitt på sko og klær og er nesten umulig å få vekk etterpå.

Sorn har prøvd å finne ut om veien dit er farbar, men han fikk ikke kontakt med de rette personene. Det er nemlig offentlige fridager tirsdag og onsdag denne uka, og de fleste har gjort som vi gjør i Norge i mai, tatt ut hele uka i ferie. Dette har jo også vært en utfordring for Sorn, og gjør det hele litt mer tungvindt. Men foreløpig er det altså været det står på. Jeg krysser fingrene for mindre regn og litt opptørking de neste dagene.

I dag er det rett nok heldigvis et opphold i regnet og jeg skal rusle litt rundt i Chiang Mai.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg skal være her i Chiang Mai, Thailands nest største by (i følge Kai). Det er stor forskjell på Chiang Rai og Chiang Mai. Chiang Mai er mer moderne og det meste er godt tilrettelagt for turister. Særlig kjent er nattmarkedet (Night Bazaar) hvor man kan få kjøpt alt mulig, særlig produkter fra ulike hill tribes. Det er interessant å være der når det er fullt av folk. 

Kan kanskje si litt om hotellpriser her nede også. Golden Triangle Inn tok ca 100 kr. pr natt, mens Royal Lanna hvor jeg er nå, tar ca 200 kr. Begge har frokost inkludert. Helt ok standard, og her i Royal Lanna, er standarden pluss. Det er egentlig ganske billig.

Programmet videre håper jeg blir avklart i morgen, da jeg skal spise lunsj med mr. Sorn og noen av medarbeiderne hans. Så da får vi ser hva det blir til med Mlabri-folket…

I mellomtida får jeg bare slå meg til ro og ha en avslappet søndag med silende regnvær.

Onsdag regnet det hele dagen. Klokka ni ble jeg ble hentet av Kai (uttales Kgai) og vi dro så langt nord i landet som mulig. Først til Mae Sai som er den nordligste byen med det nordligste stedet i Thailand. Kjent som grenseby til Burma og for smykkehandel (jade). Ikke mye å gjøre der i høljregnet. Så kjørte vi sørover igjen til Det gylne triangel. Selve punktet er lokalisert til en liten landsby som heter Sop Ruak. Der var det faktisk interessant å besøke The Hall of Opium, et informasjonssenter og museum over opiumsvalmuens betydning på godt og vondt for området.

Fra venstre, bak: Burma, Mekong og Laos

For å bevise at jeg har vært på det gylne triangelets egentlige punkt, tok Kai et bilde av meg under skiltet.

Hit til Chiang Rai kom jeg i går ettermiddag. Jeg har vært her tidligere både på 80- og 90-tallet og jeg synes byen er spennende å være i, selv om en av mine reisehåndbøker beskriver den slik: “Tross i sin eksotiske beliggenhet mangler byen selv både atmosfære og historiske ruiner.” Men jeg tror ikke dette stemmer helt. Det er både templer og museer her som er vel verdt å besøke. Folk er vennlige og hjelpsomme, maten er god og det meste er  billig.

Copyright: Hans Petter Wille

Etter å ha innstallert meg på hotellet i går, ruslet jeg en tur rundt i byen. Her er fremdeles German Bar, ser jeg, hvor man får kjøpt hamburgere, omeletter og frokost slik vi vil ha det, og selvsagt flust av thai-restauranter som, hvis de har en, bare har meny på thai. Veldig billig og velsmakende mat. Tegn på at det er templer i nærheten, er munkene som rusler omkring. Jeg passerte forbi verkstedet til en kjøleskapreparatør hvor et par av dem hadde stoppet opp for en prat.

Opplegget mitt klikket litt i går. Ingen plukket meg opp på flyplassen som avtalt, men jeg visste navnet på hotellet så det var ikke noe problem. Da jeg kom dit, var rommet bestilt og sto klart og ventet på meg. Hotellet, Wiang Inn, er flott og omtrent like dyrt som det jeg bodde på i Bangkok. (Jeg har allerede bestilt et nytt hotell, The Golden Triangle Inn, som jeg flytter til i morgen.) Verre er det at min kontakt, Mr. Dumrai, som er en pensjonert hjelpearbeider, har det så travelt med nye gjøremål, bl.a. eksport av økologiske landbruksprodukter til Kina, at han ikke har tid til å ta seg så mye av meg. Imidlertid spiste vi middag sammen i går kveld, og han gav meg noen gode tips. Han har også ordnet bil med sjåfør for meg i morgen, onsdag. Da drar jeg til Triangelet for å se Sop Ruak, Chiang Khong, Chiang Saen og Mae Sai.

Copyright: Hans Petter Wille

I Chiang Rai regner det jevnt og trutt i dag, men det er behagelig her i lobbyen på Wiang Inn. Ikke så mange folk ute og rusler i gatene akkurat nå, og turistene befolker ikke akkurat uterestaurantene.

Torsdag ettermiddag fikk jeg heldigvis en mail fra ham. Det viste seg at han har vært utsatt for en trafikkulykke og sitter med brukket bein og skiveutglidning i ryggen. Han kan derfor ikke bli med meg, men han har allerede satt i gang hele sitt nettverk av hjelpearbeidere som jobber med hill tribes i Nord Thailand.

I morgen drar jeg videre til Chiang Rai og blir møtt av en av Sorns venner. Jeg regner med å være i Chiang Rai en ukes tid. Så drar jeg til Chiang Mai, for å treffe Sorn, som bor der, før jeg etter planen skal videre til en Mlabri-landsby 3-4 timers busstur fra Chiang Mai. Reisa avsluttes i Udon Thani hvor jeg tidligere arrangerte alternativ praksis for allmennlærerstudenter siste halvdel av nittitallet. Mange studenter husker sikker Mr. Winjoo, som var skolesjefen. Jeg gleder jeg meg til å treffe ham igjen.

Hensikten med turen er å lære mer om fremmede kulturer, men også ta bilder for å dokumentere det jeg ser og opplever. Jeg vil etterhvert legge ut noen av bildene her, og flere på www.pbase.com/hpw. (Se under Travels og Thailand.)

Dette er altså programmet mitt i korte trekk. Høydepunktet blir å treffe Mlabri-folket. Det er beregnet at det kun er ca 300 igjen av dette folket på hele kloden. Den eneste informasjonen jeg har om dem er fra ei bok som kom ut i 1938 og som er referansen for mesteparten av informasjonen om dem som ligger på nettet. De kalles også for The Yellow Leaf People fordi de bygger hytter av bananblader og drar videre når bladene blir gule.

Noen av bildene jeg tok i Hmong-landsbyen i 1987, har jeg skannet og de ligger her: http://www.pbase.com/hpw/thailand

Her i Bangkok er alt litt stille og rolig. Ikke helt toppsesong, regntid og fuktig, og den økonomiske nedgangen merkes nok også. Relativt få turister og de av oss som er her, er ettertraktet. I dag går en times kjøretur med tuk-tuk for 20 Baht, som er mindre enn 4 NOK. Men livet på Silom Road er omtrent som før, mye stress og mas og biler og folk, selv om blomsterselgerne kanskje har litt roligere dager.

Copyright: Hans Petter Wille