21.07.2009: Mla Bri folkets overlevelsesmuligheter.
Med svært få unntak, er det ingen som har vært særlig ineressert i Mla Bri folket og deres livsbetingelser. De har endret livsstil fra å være et jeger- og samlerfolk som vandret omkring i små grupper, til å bli mere stedbundne jordarbeidere. Ofte som leilendinger på andres jord. De har vært undertrykt og utnyttet og det er bare 300 igjen av dem. Hvordan skal de kunne overleve som folk? Antakelig vil erfaringene med Mla Bri folkets overlevelsesstrategier, være tydelige og oversiktlige og dermed også til generell nytte for andre i liknende situasjon.
Khun Bunyuen mener det er viktig at de gis mulighet til å beholde og styrke sin identitet og utvikle en stolthet over å være Mla Bri. I dette arbeidet er det viktig at de får beholde sitte eget språk, samtidig som de lærer thaienes språk. Skolen må altås undervise både i Mla Bri og Thai. Mla Bri har, som de fleste liknende folk, kun et muntlig språk. Men nå har lingvister begynt å interessere seg og 3 ulike forskergrupper, har utviklet 3 ulike varianter på et skriftlig Mla Bri språk. Om disse blir enige, gjenstår å se.
For å bevare og utvikle identitet og språk, er det viktig at de har maksimal kontakt med hverandre, i følge Khun Bunyuen. Det er derfor en viss frustrasjon hos ham over at Ban Bunyuen, som i februar 2009 hadde ca. 150 innbyggere, imars plutselig mistet 60 av dem. Uten å melde fra dro de av gårde og slo seg ned i Ban Phu Fa hvor Thailands kronprinsesse nylig etablerte et prosjekt for Mla Bri folket. Det positive i denne situasjonen er at det viser at det begynner å oppstå en viss interesse for folket, men det er ikke sikkert at det er så bra at de splittes opp i mindre grupper.
Genetisk er det også et problem at de er så få. Risikoen for innavl er stor, men Khun Bunyuen mente at dette ikke var noe avgjørende problem ennå. Imidlertid er noen av beboerne i landsbyen svakelige, blir ofte syke og dør tidlig.
I motsetning til de fleste andre hill tribes har ikke Mla Bri folket håndverkstradisjoner og vakre klesdrakter som bidrar til deres identitetsbygging. Som jegere og samlere, brukte de ikke klær, i alle fall ikke mer enn nødvendig. Det var først når de kom ut av skogene og slo seg ned som jordarbeidere at de begynte å bruke klær. Disse klærne er ikke preget av generasjoner med håndverkstradisjon, men er enkle og billige bomullsklær.
Mens for eksempel Hmong-folket er kjent for sin sølvsmedtradisjon, har ikke Mla Bri folket vært kjent for noe tilsvarende. Derfor har Khun Bunyuen arbeidet for å utvikle et hammock-prosjekt blant landsbyens folk. De har lært å lage hengekøyer som er både solide, gode å sitte og ligge i og er pene å se på. De har dermed utviklet en ekspertise på et felt, som vekker oppmerksomhet hos handre, både Thai og Hmong. På de siste årene har de solgt 5000 eksemplarer, også via internett og over hele verden, og dette har bidratt til både til at folk får penger og beundring fra andre. Mesteparten av pengene blir brukt til skole og bedre helsestell, men de har også fått muligheter til å kjøpe ting til seg selv. De har altså lykkes med noe. Nå lærer de opp både Thai og Hmong, og fordi de er ekspertene, blir de også bedt om å sjekke om de andre utfører arbeidet skikkelig, før hengekøyene selges. Mla Bri folket har med andre ord, gjennom Hammock-prosjektet, tatt skrittet fra å være en lavstatusgruppe til å bli produsenter av noe som gir inntekter, og til å være lærere og inspektører for både Thai og Hmong. Forhåpentligvis vil dette virke positivt inn på deres selvbilde, men da jeg spurte Khun Bunyuen om de var klar over hvilken suksess de har hatt, svarer han: – Antakelig ikke.
Det var ikke lett å ta bilder i Ban Bunyuen. Selv om jeg fikk lov, virket det som det plaget dem, og jeg tok derfor færre bilder enn jeg ellers ville ha gjort.
På veien ned fra Ban Bunyuen, ca 1 km nedenfor, ligger en Hmonglandsby. Vi stoppet der for at jeg skulle ta bilder av skolen som Mla Bri barna går på. Da ble jeg nesten omringet av ivrige Hmong-barn som ville bli tatt bilder av og som uoppfordret begynte å leke så jeg fikk noe å fotografere. Dette i kontrast til erfaringen fra Ban Bunyuen. Jeg skal ikke tolke dette for mye, men det er klart at Mla Bri folket har en lang vei å gå før de etablerer en identitet og en selvfølelse som gir trygghet i utkanten av storsamfunnet.
PS. Jeg er kommet hjem nå og har surfet litt på nettet. Her finner jeg en interessant historie som jeg ikke kjente til tidligere: http://www.easylifehammocks.com/page/mlabri1 Khun Bunyuen fortalte meg aldri sitt amerikanske døpenavn, men det må være han som er Reverend Eugene Long og som beskrives i historien i linken over. Han fortalte meg imidlertid at det var en annen person som hadde engasjert seg og introdusert hengekøyeproduksjon for Mla Bri folket. Han er også beskrevet i historien over.
