14.07.2009: The Ghost of the Yellow Leaf People
Mitt inntrykk ut fra det lille jeg har lært om og sett av Mla Bri folket, er at de er en lavstatusgruppe, en minoritet blant minoritetene. Opprinnelig levde de i små grupper som jegere og samlere, og skiftet stadig bosted dypt inne i skogene. Det var også vanlig at de drev handel eller utveksling med andre stammegrupper. De kom til et sted, slo seg ned og jaktet og sanket det som fantes i det nære området. Når området var tømt for mat, etter ca 10 dager, dro de videre til nye jaktområder. Husene deres var enkle og hadde tak av bananblader. Omtrent samtidig med at området var tømt, begynte også bananbladene å gulne. At de flyttet på seg når bananbladene ble gule, er altså en tilfeldighet. Det som var avgjørende for at de flyttet på seg, var først og fremst at området var blitt tomt for mat.
Traditional Mla Bri House
Men man kan tenke seg opplevelsen for de som søkte kontakt med Mla Bri folket, og som stadig ikke fant folk, bare forlatte husklynger med gulnet bananbladtak. Dermed oppstod antakelig også betegnelsen ghost i forbindelse med folkegruppen. I følge Khun Bunyuen liker Mla Bri folket selv ikke denne myten om å være ånder eller spøkelser: - Vi er levende mennesker.
Denne omflakkende jeger- og samlertilværelsen tok slutt for 80-100 år siden forteller Khun Bunyuen. Da begynte de med å arbeide på andres jord. De ble behandlet dårlig av jordeierne som utnyttet dem, og de levde i ytterste fattigdom. De hadde dårlig helse, de var underernærte og mottakelige for infeksjoner som de ikke greide å behandle. Nå er jakten mer et supplement til jordbruk og annen virksomhet. I Ban Bunyuen er det både strøm og renset vann.
Da jeg var i landsbyen, fikk jeg øye på et tradisjonelt Mla Bri hus i utkanten. Da jeg spurte hva det var, fikk jeg vite at dette var et lekehus som noen unger har lekt i. For øvrig består landsbyen av vanlige hus slik du ser i de fleste andre landsbyer i fjellene, men barnekulturen ivaretar altså tradisjonene…
Ban Bunyuen
I neste blogg vil jeg legge vekt på hvordan et slikt lite folkeslag som Mla Bri, som nesten ingen har vært interessert i, som har vært undertrykt, utnyttet og nærmest vært regnet som en pariakaste, skal kunne overleve i storsamfunnet.
