Reiseblogg 2009 for Hans Petter Wille

Chiang Rai beskrives ofte som porten til Det gylne triangel og er samtidig et historisk knutepunkt i området. Det fortelles at Kong Mangrai, som hersket over Chiang Saen, erobret landområdene sør for byen sin fordi yndlingselefanten hans hadde stukket av i den retningen. Det fortelles ikke om han fant elefanten, men da letemannskapet kom til bredden av Kok-elven, bestemte han seg for å anlegge en by der. Slik ble Chiang Rai til. Dette var på 1200-tallet. Kong Mangrai regnes for å være grunnleggeren av Lanna-dynastiet og han gjorde Chiang Rai til dyhnastiets første hovedstad i 1262. Bare 30 år seinere, i 1292, flyttet han imidlertid hovedstaden til Chiang Mai, og siden har Chiang Rai vært litt i skyggen av den. De fleste turister stopper i Chiang Mai, men bare de mest eventyrlystne kommer til Chiang Rai. Det er likevel mest turisme som byen lever av. Folk venter imidlertid på en ny oppblomstring når den nye motorveien til Kina ventes å stå ferdig til neste år.

Hit til Chiang Rai kom jeg i går ettermiddag. Jeg har vært her tidligere både på 80- og 90-tallet og jeg synes byen er spennende å være i, selv om en av mine reisehåndbøker beskriver den slik: “Tross i sin eksotiske beliggenhet mangler byen selv både atmosfære og historiske ruiner.” Men jeg tror ikke dette stemmer helt. Det er både templer og museer her som er vel verdt å besøke. Folk er vennlige og hjelpsomme, maten er god og det meste er  billig.

Copyright: Hans Petter Wille

Etter å ha innstallert meg på hotellet i går, ruslet jeg en tur rundt i byen. Her er fremdeles German Bar, ser jeg, hvor man får kjøpt hamburgere, omeletter og frokost slik vi vil ha det, og selvsagt flust av thai-restauranter som, hvis de har en, bare har meny på thai. Veldig billig og velsmakende mat. Tegn på at det er templer i nærheten, er munkene som rusler omkring. Jeg passerte forbi verkstedet til en kjøleskapreparatør hvor et par av dem hadde stoppet opp for en prat.

Opplegget mitt klikket litt i går. Ingen plukket meg opp på flyplassen som avtalt, men jeg visste navnet på hotellet så det var ikke noe problem. Da jeg kom dit, var rommet bestilt og sto klart og ventet på meg. Hotellet, Wiang Inn, er flott og omtrent like dyrt som det jeg bodde på i Bangkok. (Jeg har allerede bestilt et nytt hotell, The Golden Triangle Inn, som jeg flytter til i morgen.) Verre er det at min kontakt, Mr. Dumrai, som er en pensjonert hjelpearbeider, har det så travelt med nye gjøremål, bl.a. eksport av økologiske landbruksprodukter til Kina, at han ikke har tid til å ta seg så mye av meg. Imidlertid spiste vi middag sammen i går kveld, og han gav meg noen gode tips. Han har også ordnet bil med sjåfør for meg i morgen, onsdag. Da drar jeg til Triangelet for å se Sop Ruak, Chiang Khong, Chiang Saen og Mae Sai.

Copyright: Hans Petter Wille

I Chiang Rai regner det jevnt og trutt i dag, men det er behagelig her i lobbyen på Wiang Inn. Ikke så mange folk ute og rusler i gatene akkurat nå, og turistene befolker ikke akkurat uterestaurantene.

For en gangs skyld ankommer jeg Bangkok uten at programmet for opplegget mitt er bekreftet. Min venn, Sorn, som jeg har kjent siden 1986, har ikke svart på min mail. Mobilnummeret hans virket heller ikke, men han visste at jeg skulle komme torsdag. Sorn har i alle år jobbet med og ledet skole- og kulturprosjekter for hill tribe people og fattige, foreldreløse barn. Det var han som hjalp meg med oppholdet i Hmong-landsbyen 3 uker i 1987. Siden da har vi hatt mye med hverandre å gjøre.

Torsdag ettermiddag fikk jeg heldigvis en mail fra ham. Det viste seg at han har vært utsatt for en trafikkulykke og sitter med brukket bein og skiveutglidning i ryggen. Han kan derfor ikke bli med meg, men han har allerede satt i gang hele sitt nettverk av hjelpearbeidere som jobber med hill tribes i Nord Thailand.

I morgen drar jeg videre til Chiang Rai og blir møtt av en av Sorns venner. Jeg regner med å være i Chiang Rai en ukes tid. Så drar jeg til Chiang Mai, for å treffe Sorn, som bor der, før jeg etter planen skal videre til en Mlabri-landsby 3-4 timers busstur fra Chiang Mai. Reisa avsluttes i Udon Thani hvor jeg tidligere arrangerte alternativ praksis for allmennlærerstudenter siste halvdel av nittitallet. Mange studenter husker sikker Mr. Winjoo, som var skolesjefen. Jeg gleder jeg meg til å treffe ham igjen.

Hensikten med turen er å lære mer om fremmede kulturer, men også ta bilder for å dokumentere det jeg ser og opplever. Jeg vil etterhvert legge ut noen av bildene her, og flere på www.pbase.com/hpw. (Se under Travels og Thailand.)

Dette er altså programmet mitt i korte trekk. Høydepunktet blir å treffe Mlabri-folket. Det er beregnet at det kun er ca 300 igjen av dette folket på hele kloden. Den eneste informasjonen jeg har om dem er fra ei bok som kom ut i 1938 og som er referansen for mesteparten av informasjonen om dem som ligger på nettet. De kalles også for The Yellow Leaf People fordi de bygger hytter av bananblader og drar videre når bladene blir gule.

Noen av bildene jeg tok i Hmong-landsbyen i 1987, har jeg skannet og de ligger her: http://www.pbase.com/hpw/thailand

Her i Bangkok er alt litt stille og rolig. Ikke helt toppsesong, regntid og fuktig, og den økonomiske nedgangen merkes nok også. Relativt få turister og de av oss som er her, er ettertraktet. I dag går en times kjøretur med tuk-tuk for 20 Baht, som er mindre enn 4 NOK. Men livet på Silom Road er omtrent som før, mye stress og mas og biler og folk, selv om blomsterselgerne kanskje har litt roligere dager.

Copyright: Hans Petter Wille

Hvis alt klaffer kommer jeg til å legge ut informasjon her om en prosjektreise jeg har tenkt å gjennomføre i sommer. Reisen starter 24. juni. Hensikten er å besøke noen NGO-prosjekter som jeg har samarbeidet med tidligere og i mange år. Informasjon og bilder om dette kan kanskje være av interesse for noen. Samtidig vil det også bli lagt ut flere bilder på www.pbase.com/hpw under Travels.

Copyright: Hans Petter Wille